I første halvdel av uka var jeg på Fysikermøtet i Tromsø. Det var gøy å høre mange flotte foredrag fra andre fysikere og lære mer om hva som foregår i fysikkmiljøet i Norge. Programmet rommet også en debatt og temaet skulle være «Vi utdanner for en framtid vi ikke kjenner. Vi skal utdanne kritiske tenkere. Hvordan gjør vi det?». Dette favner bredt og som du, kjære leser, kanskje allerede har gjettet ble debatten egentlig mange debatter samtidig. Den ene av disse deldebattene fenget meg litt ekstra. «Hva vil det si å være fysiker?» var det noen som brakte opp. Ja, for hvordan skal man kunne snakke om hvordan vi skal utdanne framtidens fysikere hvis vi ikke er enige om hva det vil si å være fysiker? Her er mine tanker.
Selv er jeg opptatt av at man skal kunne en viss mengde fysikk for å kunne kalle seg fysiker. Det holder ikke med 1o studiepoeng her og der, med mindre du har et naturtalent uten like og leser Feynmans forelesningsnotater (det burde absolutt flere gjøre) mens andre går ut med venner. Men jeg syns likevel det er vanskelig å si hvor mye fysikk som er nok og hvor lite som er for lite.
Men å være fysiker handler ikke bare om at du kan elektromagnetisme, klassisk mekanikk, kvantefysikk og hva nå enn annet som fortjener å være på lista. Det handler også noe om hvordan man tilnærmer seg det å forstå naturen. Jeg tror de fleste fysikere blir trent opp til å modellere verden på en spesiell måte. Vi får ikke lov til å gi oss når vi har vist at det er korrelasjon mellom to størrelser, for eksempel, men vi må absolutt presentere en forklaring på hvorfor korrelasjonen er som den er. Forklaringen må være basert på eller utledet fra grunnleggende lover og prinsipper innen fysikk og forklaringen må kunne formuleres matematisk. Modeller fysikere lager bør kunne etterprøves med måledata. Men det fins selvsagt unntak. Noen ganger publiserer fysikere noe som er målt, men ikke forklart. Mens de fleste fysikere som driver med fysikk holder på med noe som kan måles fins det også fysikere som heller undersøker hva slags modeller som er mulige, gitt de naturlovene vi kjenner og observasjonene vi har. Denne typen teoretisk arbeid er det ikke sikkert at vil ha noe særlig å gjøre med ting du kan måle.
Ganske mange som utdanner seg som fysikere jobber til syvende og sist med helt andre ting enn fysikk. Det er viktig at fysikkstudenter lærer verktøy som gjør at fysikere fortsetter å være attraktive på jobbmarkedet. Fordi fysikkfag var pionérfag innen bruk av programmering for å løse oppgaver fant fysikere veien inn i mange bransjer og sånn er det fremdeles. Mange fysikere har oppgaver som innebærer programmering i en eller annen form og det er en av grunnene til at jeg setter pris på fokuset på programmeringsferdigheter på UiO (innen realfag og matematikk i hvert fall). Men fysikere er likevel ikke «data scientists» eller informatikere. Vi er noe annet.
Så kan man selvsagt spørre Google. Som et barn av min tid liker jeg jo å spørre Google om ting. Google bildesøk tyder helt klart at fysikere for det meste er eldre herrer. Yngre herrer og Marie Curie får også være med. Fysikk oppfattes fremdeles i 2017 som et maskulint fag. Spiller det egentlig noen rolle? Det plager meg personlig lite, men dette imaget fysikk har er kanskje hemmende for rekruttering av jenter til fysikk på VGS.
Faglig identitet er viktig for at et fagfelt skal bestå og jeg håper det blir mer prating om hva det vil si å være fysiker framover.