Jeg er 95% sikker på at vinnerene i år er menn. Ut av 206 personer som til og med 2017 har fått tildelt Nobepris i fysikk er to mottakere kvinner. Det vil si at det er 1 ut av 103 prismottakere som er kvinne. Den eneste kvinnen jeg klarer å komme på som jeg tenker kan ha en mulighet til å vinne prisen i år er danske Lene Hau, som blant annet er kjent for å klare å bremse ned lys til full stopp. Klikket du for å få en liste navn? Beklager, det har jeg ikke tenkt å presentere, men i stedet har jeg gjort meg en del tanker om denne prisen som straks skal deles ut på nytt.

Hvorfor får så få kvinner Nobels pris i fysikk? Det er generelt sjeldent at kvinner får nobelpriser og i fysikk står det ekstra dårlig til. Rektoren ved OsloMet, Curt Rice, skrev nylig et følelsesladet innlegg hvor han hevder at slik skjevhet truer prisens omdømme fordi prisen ikke gjenspeiler befolkningen statistisk sett. Når man sammenligner andelen kvinner som får nobelpriser med kvinneandelen i befolkningen, så virker prisen grusomt urettferdig. Men er egentlig kvinneandelen i befolkningen det riktigste å sammenligne med? Minstekravet for å kunne konkurrere om en nobelpris i fysikk vil jeg si er at du kan fysikk godt, så hvis vi skal undersøke om en pris er statistisk representativ må vi først finne ut hvem som utgjør gruppen som kan konkurrere om prisen. Så hva vil det si å kunne fysikk godt?

Fysikk er et vanskelig fag og jeg tror man trygt kan se bort fra antagelsen om at hvem som helst kan lese fysikk og bli flink nok til å gjøre oppdagelser som kvalifiserer til prestisjetunge priser. For å finne relevante tall må man derfor se på hvor stor andel kvinner som studerer fysikk. I USA har for eksempel andelen kvinner som tar bachelor i fysikk stabilisert seg på rundt 20%. I europeisk statistikk er kategorien «physical sciences» brukt og innen slike fagfelt utgjør kvinner 34% (se tabell 2.3). Hvis man ser for seg at en rettferdig fordeling av pris skulle tilsvare at alle som har en bachelor (eller tilsvarende i fysikk) har lik mulighet til å få prisen, så burde kvinneandelen være noe sånt som 1 av 5 til 1 av 3. En gjennomgang av prismottakere etter krigen viser derimot at det så og si ikke forekommer at noen uten utdannelse på masternivå mottar prisen. Som hovedregel er de som har fått prisen tatt doktorgrad og veldig mange har jobb som professor eller lignende lederaktige stillinger i privat næringsliv eller instituttsektor.

Kvinner gjør det generelt godt innen høyere utdanning og fysikk er ikke et unntak. Kvinnenandelen holder seg derfor ganske stabilt også på doktorgradsnivået. Senere faller kvinner av. Færre kvinner enn menn fortsetter i postdoktorstillinger. Det er vanskelig å finne tall på kvinneandelen for faste vitenskaplige stillinger, som professorater. I USA tyder det på å nå ligger på rundt 8%. La oss si at 5% ikke er så langt unna et realistisk bilde på hvor stor kvinneandelen er blant professorer. Hvis vi ser for oss at en rettferdig fordeling av prisen skulle tilsvare at alle som klarer å få et professorat har lik vinnersjans, så burde 5 av 100 priser gå til kvinner. Dette er fremdeles over 4 priser flere enn virkeligheten.

Men kanskje det relevante tallet ikke er fysikere som blir professorer eller lignende, men hvem som blir oppfattet som forskningsledere? Det å være forskningsleder er et litt mer ullent begrep. Hva ligger i dette? Det er rimelig å anta at noen som driver sitt eget laboratorium eller forskningsgruppe, for eksempel, er en forskningsleder. Men mange tenker ikke på forskningsledere som hvem som helst som har klart å skape noe eget, men som de forskerne som blir sett på som ledere innen et fagfelt. Hvor stor er kvinneandelen her? For eksempel er 3 av 10 seksjoner på mitt institutt, Fysisk institutt ved UiO, ledet av kvinner. Har vi da 30% forskningsledere på UiO? Kanskje, men det spørs om de som er greie og påtar seg denne typen formelle roller blir oppfattet som forskningsledere internasjonalt. Og du må bli oppfattet som en skinnende stjerne blant dine professorkollegaer for at du skal bli nominert. Det er nemlig for det meste kun professorer som får mulighet til å nominere kandiater. Men likevel burde det nok eksistere flere enn 1 av 100 kvinner med professorater i fysikk som gjør fremragende arbeid.

Jeg tviler på at nobelpriskomiteen har noe imot kvinner og det er nok helt reelt at få kvinner blir nominert. For å hindre at komiteen blir utsatt for utilbørlig press er referater og nominasjoner holdt hemmelig i 50 år. Går vi bakover i tid kan vi likevel lære litt om kvinner og prisutdelinger. Lise Meitner er et kjent tilfelle hvor hun ikke fikk prisen fordi hun var kvinne og jøde. Hun ble nominert mange ganger uten å motta prisen, mens andre fikk prisen for samme arbeid.

Et annet kjent eksempel er Chieng-Shiung Wu (også kjent som bare Mme Wu eller fysikkens førstedame). Hun var en del av en produktiv trio som produserte viktige bidrag innen teoretisk fysikk. Hennes to mannlige kollegaer ble nominert. Hun ble utelatt. Prisen ble tildelt hennes kollegaer. Året etter mottok hun mange nominasjoner som respons på at mange i miljøet reagerte på at hun ikke også hadde blitt berømmet med denne prisen, men noen pris ble det ikke, for nobelprisen gis ikke flere ganger for samme oppdagelser. Her var det antageligvis ikke snakk om bevisst diskriminering, slik det dreide seg om i Meitners tilfelle, men hun ble «bare glemt» det året prisen ble gitt.

Marietta Blau var en pioner innen utviklingen av bruken av fotografiske plater til å studere elementærpartikler. I 1950 ble hun nominert til prisen sammen med sin tidligere student, Hertha Wambacher. Det var Erwin Schrödinger som nominerte dem. Til sammenligning mottok Cecil Frank Powell samme år hele 14 nominasjoner for bruken av denne metoden til å oppdagelsen av pionet. Marietta Blau, som hadde måttet søke asyl i Mexico grunnet andre verdenskrig, var av de fleste glemt eller i hvert fall ikke like imponerende som pion-oppdageren. Jeg har ikke sett referatene fra møtet i 1950 hvor komiteen bestemte seg for å gå med flertallet og berømme kun Powell, så jeg vet ikke hvordan de trakk denne konklusjonen.

I 1957 skrev fire fysikere en banebrytende artikkel med tittelen «Synthesis of the Elements in Stars«. En av medforfatterne var Margaret Burbidge. I 1964 ble hun nominert sammen med de tre andre forfatterne av artikkelen. Nobelprisen kan kun deles av inntil 3 mottakere og jeg antar at nominasjonen med fire navn gjorde det umulig for komiteen å velge dette forslaget (igjen, jeg har ikke lest referatet, kun sjekket nominasjonsdatabasen). Uansett hva grunnen var gikk prisen til andre verdige vinnere. Burbidge ble ikke nominert på nytt innenfor den offentliggjorte perioden. Senere, i 1983 mottar den ene av de fire medforfatterne nobelprisen for nettopp dette bidraget. Prismottageren er ikke Margaret Burbidge, men William Alfred Fowler. Den andre halvparten av prisen gikk til Subramanyan Chandrasekhara for hans arbeid med stjerners utvikling.  Vi får ikke vite før om mange år hvem andre som ble nominert i 1983, men igjen er det Fowler som framstår som den mest imponerende som fortjener en slik distinksjon. 1983 levde nemlig begge Burbidge som medforfattet 1957-artikkelen. Det ville vært rart å berømme en, men ikke begge, for ektefeller som forsker sammen på samme tema kan sjeldent skille klart på hverandres bidrag. Hvis Burbidge og Fowler ble nominert samtidig, så måtte komiteen ha valgt bort Chandrasekhara eller Fowler til fordel for Burbidge.

Ut fra kvinneandelen i fagfeltet så skulle man forventet en høyere andel kvinnelige mottakere av prisen enn det som har forekommet så langt. Hvor mye høyere er vanskelig å si, men min beste gjetning er at 5-10 kvinnelige mottakere ville vært rimelig. Når det likevel ikke er slik er det flere faktorer som forklarer. Historisk ble en del kvinner nominert, men ikke vurdert som verdige vinnere på grunn av sitt kjønn og etnisitet. I nyere tid snakker vi sikkert mer om dette med omdømme og at en del kvinner bare ikke har blitt sett på som naturlige kandidater. Du må ha et fremragende omdømme, i tillegg til å gjøre fremragende arbeid, for å bli nominert til prisen. Kanskje kvinner er dårligere på omdømmebygging? Det krever antageligvis en målrettet innsats for å bli oppfattet som ledende innen et fagfelt. Dette håndverket er noe man må lære fra noen som behersker det og jeg mistenker at flere menn enn kvinner får tilgang på denne kunnskapen.

Men en annen viktig grunn er at nobelprisen maksimalt kan tildeles tre personer. Kvinnene jeg vet om som burde ha fått prisen og de som faktisk fikk prisen, arbeidet alle innen fagfelt hvor det i dag har blitt vanlig å samarbeide i større grupper. Kvinner vektlegger ofte samarbeid i en større grad enn menn. Det gjør at jeg ikke kommer på kvinner som har en realistisk mulighet til å få prisen, bortsett fra en som nevnt tidligere. Det er stort sett innen teoretisk fysikk at forfatterlistene holdes under 4 medforfattere. De eneste jeg kjenner som klarer å si på grave alvor at de ikke vil ha mange medforfattere fordi de drømmer om nobelpris  er menn. Skal man kunne forsvare å gi nobelprisen til noen som alltid publiserer sammen med mange medforfattere, så må det være en enighet i miljøet om at mottakeren er en så soleklar leder i fagmiljøet at det er en rettferdig pris. Derfor er det for eksempel ikke vanlig å tildele prisen til noen som ikke var en selvstendig forsker da oppdagelsen ble gjort. Jocelyn Bell Burnell var med på å oppdage pulsarene, men hun hadde ikke fullført sin PhD da oppdagelsen skjedde og det er trolig derfor hun ikke fikk prisen sammen med sin veileder. Det finnes mange slike eksempler på stipendiater og postdoktorer som har arbeidet med oppdagelser andre har fått berømmelse for og her spiller kjønn liten rolle. Det finnes egne priser for gode doktorgradsavhandlinger og for yngre forskere, dem som ikke er etablerte nok til å være med og konkurrere om de «virkelig viktige prisene».

Curt Rices drøm om 50% mottakere av nobelprisen i fysikk er ikke realistisk, med mindre man satte seg ned og lagde helt andre vilkår for tildeling av prisen. Årsakene er flere og inkluderer ting det er vanskelig å raskt gjøre noe med, som hvor mange som har valgt fysikk som fagfelt de siste 30 årene, den lave kvinneandelen blant professorer generelt (og særlig innen fysikk) og det at måten man samarbeider på innen mange felt gjør det vanskelig å foreslå kandidater. Hadde komiteen lagt seg på en policy hvor annenhver pris ble tildelt en kvinne, så ville man raskt gått tom for oppdagelser og begrunnelser som virkelig oppfyller vilkårene. Jeg tror jeg personlig ville mistet respekten for prisen hvis den utviklet seg til et likestillingsprosjekt, heller enn en hyllest til store oppdagelser. Prisen ville stått i fare for å miste sin faglige legitimitet og uten faglig legitimitet spiller det vel liten rolle om prisen framstår som statistisk representativ. Som fysiker liker jeg nemlig prisen. Det er flott at media bryr seg om og skriver om fysikk et par dager i året, takket være denne prisen. Det er mange andre priser som tildeles vitenskapsfolk, men ingen klarer å skape like mye blest som nobelprisen. Man må gjerne oppfordre til nominasjon av kvinnelige kandidater, men slik jeg ser det er det grunnleggende problemet mangelen på kvinnelige kandidater og det er det som bør adresseres.