Norske forskere vet stort sett forskjell på rett og galt

Norske forskere ble rundt nyttår bedt om å svare på en spørreundersøkelse om forskningsetikk. Nå har rapporten kommet, «Etikk og integritet i forskning – resultater fra en landsomfattende undersøkelse».  Rapporten viser at en del tvilsom praksis forekommer relativt ofte. Det er også ganske vanlig å være usikker på hvordan man skal handle når man oppdager brudd på etiske retningslinjer. Dermed er det nærliggende å tenke at det norske forskere trenger er kursing i hva god forskningsetikk er, men er det en effektiv bruk av forskeres tid? Er egentlig problemet at forskere ikke kan forskjell på rett og galt?

Rapporten viser først og fremst at norskere er veldig enige om at forfalskning, fabrikkering og plagiering er en uting. Veldig få som rapporterer å selv ha deltatt i noe slikt eller å vite om at noen har gjort noe slikt (0% – 0,06%). Når det gjelder «tvilsom forskningspraksis» varierer holdningene litt mer. Tvilsom forskningspraksis handler blant annet om

• strategisk sitering hvor man framhever egen eller kollegers forskning på bekostning av andres
• medforfatterskap som «gave», det vil si at noen får navnet sitt på en artikkel uten å ha bidratt i vesentlig grad
• strategisk oppdeling av forskningsresultater for å få publisert flest mulig artikler med minst mulig arbeid, også kalt å bruke ostehøvel på datagrunnlaget.

Veldig få syns for eksempel det er uproblematisk å sette opp noen som medforfatter uten at de har bidratt (1,7%). Selv om rundt en tredel av de som svarte på undersøkelsen ikkehar blitt direkte kurset i forskningsetikk virker det som om de fleste likevel har en klar forestilling om hva som er god forskningsetikk. Når det likevel er en del tvilsom forskningspraksis som forekommer vil jeg tro at det heller skyldes at god forskningsetikk er vanskelig å etterleve i praksis enn at man ikke vet hva som er riktig. La meg illustrere med en del vanlige problemstillinger:

Gavemedforfatterskap

Det hender innimellom at man som forsker får beskjed om at noen måvære med på en artikkel. Det kan være strategiske grunner til at forskjellige forskningsmiljøer ønsker felles fagartikler eller det kan være mennesker som av egoistiske grunner ødelegger for folk som ikke etterkommer krav om medforfatterskap. Hva gjør man da? Den vanligste, og mest diplomatiske, løsningen er å insistere på at de som må være medforfattere bli involvert i det vitenskapelige arbeidet. Men den enkleste løsningen, som krever minst innsats fra den som er hovedansvarlig for artikkelen, er å la det gå. I en travel hverdag hvor mange forskere er i et kappløp om å publisere mest mulig raskest mulig blir den enkleste løsningen noen ganger løsningen.

Strategisk oppdeling av forskningsresultater

De beste forskerne er de som publiserer mye av høy kvalitet. De fleste av oss må velge mellom å publisere mye eller å publisere noe vi tror er bra. Det kan være vanskelig å selv vurdere om det man har gjort er bra og enda vanskeligere å vite hvordan eget arbeid vil bli mottatt. Spør du erfarne forskere om deres favorittartikkel er den flest siterer er svaret sjeldent et ja. Det sikreste å satse på kan derfor virke som å utnytte resultater strategisk slik at du får klemt ut flest mulig artikler. Gitt at systemet fungerer slik det fungerer vet jeg ikke om dette egentlig kvalifiserer som tvilsom praksis, så lenge man ikke driver med selvplagiering eller lignende. Uansett er det fullt forståelig at dette er noe som forekommer. Det er beundringsverdig at andelen som innrømmer at de har gjort dette selv ikke er høyere (8,4%). Dette henger nok sammen med måten spørsmålet ble formulert på. Det er presisert at man her er ute etter tilfeller hvor oppdelingen av resultater har gått på bekostning av vitenskapelig kvalitet. Vitenskapelig er det ikke noe stort problem om man må lese om resultatene fordelt over tre artikler i stedet for to. Det mest leservennlige hadde nok vært en sammenhengende artikkel, men leservennlighet er noe annet enn vitenskapelig kvalitet.

Kopiering av kildehenvisninger (uten å selv lese)

Bare 1,2 % syns det å gi inntrykk av å ha oppsøkt en kilde gjennom å kopiere andres kildehenvisninger er helt uproblematisk. Likevel oppgir 20,7 % å selv ha deltatt i å gjøre dette i løpet av de siste tre årene. Nesten ingen syns det er greit, likevel blir det gjort. Jeg er selv skyldig i å innimellom oppgi referanser jeg ikke har lest (og som det spørs om noen har lest egentlig). Dette dreier seg om data jeg laster ned fra en database. Det er greit nok å oppgi referansen til databasen, men det er også viktig å sitere dem som har brukt tid på å produsere innholdet i databasen. Gjør jeg ikke det får jeg kjeft av fagfeller når jeg prøver å publisere og må uansett legge til originalreferansene. En del av originalartiklene er dessverre bare på russisk eller kun publisert i obskure artikkelsamlinger selv ikke vårt fantastiske bibliotek klarer å oppdrive. På den ene siden vet jeg at det ikke er helt bra å sitere artikler du ikke har lest. På den andre siden syns jeg det er enda verre å ikke sitere folk. Ellers kan det være mange grunner til at slikt skjer, men det vanligste er nok tidspress. Når det etterhvert har blitt vanlig å dele opp resultater i flest mulig artikler blir det fort mye å lese. Man vil ikke fornærme noen med å ikke sitere dem, men tiden strekker ikke alltid til.

Trenger vi kursing i etikk?

På UiO må alle som tar PhD ta et 5 studiepoengs emne i forskningsetikk. Det syns jeg er fint fordi det gir alle som utdannes som forskere (ved UiO i hvert fall) et felles ståsted og det understreker at arbeidsplassen vår syns forskningsetikk er viktig. Jeg derimot tilhører den tredelen av norske forskere som ikke har vært kurset i forskningsetikk. Det vanligste i dag er at du i løpet av PhDen må innom et kurs i forskningsetikk. Noe av problemet med et slikt kurs er at mye av det folk føler seg usikre på, som hva som egentlig er kravet til å ha bidratt vesentlig til et arbeid, er litt forskjellig for forskjellige fagfelt. Fagmiljøet vi arbeider i vil alltid ha et medansvar i å lære opp nye forskere, også med tanke på forskningsetikk.

Andre løsninger enn kursing i hva god forskningsetikk er

Hvis man skal sette i gang flere tiltak for å styrke forskere med tanke på forskningsetikken måtte det være med et slags vitenskapsombud som du kan gå til med etiske problemstillinger. Det burde være noen du kan gå til anonymt og uten frykt for represalier (verken for deg eller dine kollegaer) og diskutere etiske problemstillinger. UiO har i flere år hatt ambisjoner om å få på plass en slik ordning, men det har for det første ikke vært enkelt å finne noen til å fylle denne typen stillinger og for det andre er det ikke lett å bli enige om hva ombudets mandat bør være.

Selv om jeg ikke har lyst til å ta et kurs som handler om hva forskningsetikk er, så kunne jeg godt tenkt meg kursing i hvordan håndtere etiske konflikter og hvordan man best mulig kan videreformidle god forskningspraksis som forskningsleder. Hvis jeg fortsetter å arbeide innen forskning vil jeg en dag være forskningslederen som må veie forskjellige interesser opp mot hverandre og håndtere etiske dilemmaer. Herunder kommer dette med hvordan brudd på etiske retningslinjer og lignende skal håndteres. Forskningsledere har ikke bare et ansvar for å formidle til sitt forskningsmiljø hva som er god forskningspraksis og at forskningsetikk er viktig. Egentlig skal forskningslederen også vite hvordan brudd skal håndteres. I teorien er det enkelt. Oppdager du noe galt eller får beskjed om det, skal du gjøre noe med det. I praksis er det komplisert av åpenbare sosiale årsaker, men også fordi forskjellige arbeidssteder har forskjellige rutiner. Forskning er internasjonalt og det kan være krevende, eller bortimot umulig, å gjøre noe med mindre alvorlige brudd på god forskningspraksis.