Radiumjentene

Jeg har endelig fått lest en bok jeg har gledet meg til lenge, nemlig «The Radium Girls: The Dark Story of America’s Shining Women» skrevet av Kate Moore. Boka handler om kvinnene som malte selvlysende tall på klokker, en forretningsidé som gikk strålende under første verdenskrig. Kvinnene ble aldri opplyst om at radium kunne være farlig, selv om det ble brukt til å kurere kreft. Boka forteller om kvinnenes lange kamp for erstatning, rettferdighet og bedre arbeidsvilkår. Den raskeste maleteknikken fabrikkene i USA kjente til innebar at malerne brukte munnen til å forme penslenes bust. Det at stråling både kunne helbrede, men også skade var tidlig kjent blant fysikere og kjemikere som arbeidet med radioaktivitet. Hvordan hadde det seg at arbeidsgivere likevel lot ansatte sitte og bokstavelig talt spise radium?

Bilder av emballasje som inneholder kosmetiske produkter med radium som en ingredient.
Selvpleie kosmetikk som inneholder radium; reproduksjon av produkter solgt i den første halvdelen av 1900-tallet – Marie Curie Museum Paris.
Av Travus [CC BY-SA 3.0 eller GFDL], fra «Wikimedia Commons».
Da Pierre og Marie Curie oppdaget grunnstoffet radium var noe av det første de lærte om stoffet at dets stråler var langt mer intense enn strålene fra uran, det eneste radioaktive grunnstoffet verden kjente til før radium og polonium ble oppdaget av paret. Grunnet parets uhell med stoffet, som ga dem stråleskader på armer og hender, innså de at radium kunne brukes til å drepe ondsinnede celler – kreftceller. Den første vitenskaplige artikkelen om radiums effekt på kroppen ble publisert in 1901. Her både advarte forfatterne mot farene og skrev oppmuntrende om hvilket enormt potensial for kreftbehandling radium innebar. Radium viste seg å levere og svulster ble helbredet med materialets drepende stråler. Dette ble formidlet til allmenheten og begeistring over det nyoppdagede grunnstoffet spredte seg raskt. Forskere som arbeidet med stoffet visste at det også kunne være farlig, men likevel vokste det raskt fram en stor industri av radiumprodukter som lovet god helse og et strålende ytre. Sterke markedskrefter gjorde det derfor nesten umulig for radiumjentene å vinne fram med sine påstander om at radium hadde gjort dem syke.

Boka er velskrevet og man trenger nok ikke kunne noe særlig om kjemi eller fysikk for å verdsette historien. Selv om jeg hadde lest om sakene til disse kvinnene før, i lærebøker og i vitenskapelig litteratur, syntes jeg likevel boka var gripende og spennende. Jeg har også lagt ut en kort anmeldelse av boka på Goodreads, et smart lite nettsted for bokormer jeg nylig har oppdaget.