Radiumjentene

Jeg har endelig fått lest en bok jeg har gledet meg til lenge, nemlig «The Radium Girls: The Dark Story of America’s Shining Women» skrevet av Kate Moore. Boka handler om kvinnene som malte selvlysende tall på klokker, en forretningsidé som gikk strålende under første verdenskrig. Kvinnene ble aldri opplyst om at radium kunne være farlig, selv om det ble brukt til å kurere kreft. Boka forteller om kvinnenes lange kamp for erstatning, rettferdighet og bedre arbeidsvilkår. Den raskeste maleteknikken fabrikkene i USA kjente til innebar at malerne brukte munnen til å forme penslenes bust. Det at stråling både kunne helbrede, men også skade var tidlig kjent blant fysikere og kjemikere som arbeidet med radioaktivitet. Hvordan hadde det seg at arbeidsgivere likevel lot ansatte sitte og bokstavelig talt spise radium?

Bilder av emballasje som inneholder kosmetiske produkter med radium som en ingredient.
Selvpleie kosmetikk som inneholder radium; reproduksjon av produkter solgt i den første halvdelen av 1900-tallet – Marie Curie Museum Paris.
Av Travus [CC BY-SA 3.0 eller GFDL], fra «Wikimedia Commons».
Da Pierre og Marie Curie oppdaget grunnstoffet radium var noe av det første de lærte om stoffet at dets stråler var langt mer intense enn strålene fra uran, det eneste radioaktive grunnstoffet verden kjente til før radium og polonium ble oppdaget av paret. Grunnet parets uhell med stoffet, som ga dem stråleskader på armer og hender, innså de at radium kunne brukes til å drepe ondsinnede celler – kreftceller. Den første vitenskaplige artikkelen om radiums effekt på kroppen ble publisert in 1901. Her både advarte forfatterne mot farene og skrev oppmuntrende om hvilket enormt potensial for kreftbehandling radium innebar. Radium viste seg å levere og svulster ble helbredet med materialets drepende stråler. Dette ble formidlet til allmenheten og begeistring over det nyoppdagede grunnstoffet spredte seg raskt. Forskere som arbeidet med stoffet visste at det også kunne være farlig, men likevel vokste det raskt fram en stor industri av radiumprodukter som lovet god helse og et strålende ytre. Sterke markedskrefter gjorde det derfor nesten umulig for radiumjentene å vinne fram med sine påstander om at radium hadde gjort dem syke.

Boka er velskrevet og man trenger nok ikke kunne noe særlig om kjemi eller fysikk for å verdsette historien. Selv om jeg hadde lest om sakene til disse kvinnene før, i lærebøker og i vitenskapelig litteratur, syntes jeg likevel boka var gripende og spennende. Jeg har også lagt ut en kort anmeldelse av boka på Goodreads, et smart lite nettsted for bokormer jeg nylig har oppdaget.

Krig og radiologi

Jeg har alltid likt biografier og en liten bok om Marie Curie som jeg leste som tiåring gjorde stort inntrykk på meg, til tross for at hun som skikkelse var ganske langt vekk fra andre mennesker som jeg var fan av som tiåring. Jeg elsket særlig hvordan Marie Curie hjalp sin storesøster med å bli lege og hvordan storesøsteren så hjalp Marie da hun også ville til Paris for å studere. I påska ville jeg ha noe å lese på og fant ut at det var på tide å omsider lese, som voksen, en livsskildring om Marie Curie. Jeg er da kjernefysiker, tross alt. Den første biografien om henne ble skrevet av hennes yngste datter, Eve Curie, og bærer den enkle tittelen «Madame Curie«. Boka er velskrevet, men jeg ble avsporet rundt første verdenskrig fordi jeg ble så opptatt av historien om Marie Curie og røntgenstråling, en historie jeg knapt hadde registrert tidligere.

Marie Curie lastebil
Marie Curie i en av hennes mobile røntgenenheter som soldatene kalte for «Petites Curies» (småcurier). Ukjent fotograf — Eve Curie: Madame Curie. S. 329 [1], Domaine public.
Da Curies forskningsinstitutt, radiuminstituttet, måtte stenge på grunn av krigen, bestemte hun seg for å bringe røntgenapparetene ut i feltet slik at krigskirurger kunne gjøre en bedre jobb. Hun lærte seg raskt anatomi og radiografi, fant opp en måte å drive røntgenapparetene med dynamo drevet av bilens motor og trente over hundre unge kvinner som radiografer. Hun nøyde seg ikke med å lære opp andre, men hun selv ble med ut og hennes eldste datter, Irene, var den første hun lærte opp for å dra ut i felt. Selv trodde hun at stråleskadene hun slet med og som til slutt tok livet av henne, skyldtes hennes innsats under krigen og ikke arbeidet på lab. Da Curie bestemte seg for å hjelpe til ved å gi kirurger muligheten til å gjøre en bedre jobb var ikke røntgenapparater standardiserte. Det var vanskelig å vite hvor store stråledoser pasienter, og ikke minst hun selv, ble utsatt for. Selv fikk hun ved flere anledninger skader på hud og øyne og flere enn henne ble nok rammet, selv om historien sier lite om andres skjebne. Allerede i 1921, tre år etter krigens slutt, publiserte Curie en bok med tittelen krig og radiologi hvor hun blant annet har et kapittel om sikkerhet og hvordan det er viktig å begrense hvor mye røntgenstråling man utsetter seg for som arbeider. For den som kan fransk er  boka «La Radiologie et La Guerre» fornøyelig lesing. Hun skrev lettlest og engasjerende om temaet, nesten så noen burde oversette.

Forside bok Curie
Forsiden til Marie Curies bok «La Radiologie et La Guerre» datert 1921.