Søndagstanker

Hvem vinner nobelprisen i fysikk?

Posted on by grytveten

Jeg er 95% sikker på at vinnerene i år er menn. Ut av 206 personer som til og med 2017 har fått tildelt Nobepris i fysikk er to mottakere kvinner. Det vil si at det er 1 ut av 103 prismottakere som er kvinne. Den eneste kvinnen jeg klarer å komme på som jeg tenker kan ha en mulighet til å vinne prisen i år er danske Lene Hau, som blant annet er kjent for å klare å bremse ned lys til full stopp. Klikket du for å få en liste navn? Beklager, det har jeg ikke tenkt å presentere, men i stedet har jeg gjort meg en del tanker om denne prisen som straks skal deles ut på nytt.

Hvorfor får så få kvinner Nobels pris i fysikk? Det er generelt sjeldent at kvinner får nobelpriser og i fysikk står det ekstra dårlig til. Rektoren ved OsloMet, Curt Rice, skrev nylig et følelsesladet innlegg hvor han hevder at slik skjevhet truer prisens omdømme fordi prisen ikke gjenspeiler befolkningen statistisk sett. Når man sammenligner andelen kvinner som får nobelpriser med kvinneandelen i befolkningen, så virker prisen grusomt urettferdig. Men er egentlig kvinneandelen i befolkningen det riktigste å sammenligne med? Minstekravet for å kunne konkurrere om en nobelpris i fysikk vil jeg si er at du kan fysikk godt, så hvis vi skal undersøke om en pris er statistisk representativ må vi først finne ut hvem som utgjør gruppen som kan konkurrere om prisen. Så hva vil det si å kunne fysikk godt?

Fysikk er et vanskelig fag og jeg tror man trygt kan se bort fra antagelsen om at hvem som helst kan lese fysikk og bli flink nok til å gjøre oppdagelser som kvalifiserer til prestisjetunge priser. For å finne relevante tall må man derfor se på hvor stor andel kvinner som studerer fysikk. I USA har for eksempel andelen kvinner som tar bachelor i fysikk stabilisert seg på rundt 20%. I europeisk statistikk er kategorien «physical sciences» brukt og innen slike fagfelt utgjør kvinner 34% (se tabell 2.3). Hvis man ser for seg at en rettferdig fordeling av pris skulle tilsvare at alle som har en bachelor (eller tilsvarende i fysikk) har lik mulighet til å få prisen, så burde kvinneandelen være noe sånt som 1 av 5 til 1 av 3. En gjennomgang av prismottakere etter krigen viser derimot at det så og si ikke forekommer at noen uten utdannelse på masternivå mottar prisen. Som hovedregel er de som har fått prisen tatt doktorgrad og veldig mange har jobb som professor eller lignende lederaktige stillinger i privat næringsliv eller instituttsektor.

Kvinner gjør det generelt godt innen høyere utdanning og fysikk er ikke et unntak. Kvinnenandelen holder seg derfor ganske stabilt også på doktorgradsnivået. Senere faller kvinner av. Færre kvinner enn menn fortsetter i postdoktorstillinger. Det er vanskelig å finne tall på kvinneandelen for faste vitenskaplige stillinger, som professorater. I USA tyder det på å nå ligger på rundt 8%. La oss si at 5% ikke er så langt unna et realistisk bilde på hvor stor kvinneandelen er blant professorer. Hvis vi ser for oss at en rettferdig fordeling av prisen skulle tilsvare at alle som klarer å få et professorat har lik vinnersjans, så burde 5 av 100 priser gå til kvinner. Dette er fremdeles over 4 priser flere enn virkeligheten.

Men kanskje det relevante tallet ikke er fysikere som blir professorer eller lignende, men hvem som blir oppfattet som forskningsledere? Det å være forskningsleder er et litt mer ullent begrep. Hva ligger i dette? Det er rimelig å anta at noen som driver sitt eget laboratorium eller forskningsgruppe, for eksempel, er en forskningsleder. Men mange tenker ikke på forskningsledere som hvem som helst som har klart å skape noe eget, men som de forskerne som blir sett på som ledere innen et fagfelt. Hvor stor er kvinneandelen her? For eksempel er 3 av 10 seksjoner på mitt institutt, Fysisk institutt ved UiO, ledet av kvinner. Har vi da 30% forskningsledere på UiO? Kanskje, men det spørs om de som er greie og påtar seg denne typen formelle roller blir oppfattet som forskningsledere internasjonalt. Og du må bli oppfattet som en skinnende stjerne blant dine professorkollegaer for at du skal bli nominert. Det er nemlig for det meste kun professorer som får mulighet til å nominere kandiater. Men likevel burde det nok eksistere flere enn 1 av 100 kvinner med professorater i fysikk som gjør fremragende arbeid.

Jeg tviler på at nobelpriskomiteen har noe imot kvinner og det er nok helt reelt at få kvinner blir nominert. For å hindre at komiteen blir utsatt for utilbørlig press er referater og nominasjoner holdt hemmelig i 50 år. Går vi bakover i tid kan vi likevel lære litt om kvinner og prisutdelinger. Lise Meitner er et kjent tilfelle hvor hun ikke fikk prisen fordi hun var kvinne og jøde. Hun ble nominert mange ganger uten å motta prisen, mens andre fikk prisen for samme arbeid.

Et annet kjent eksempel er Chieng-Shiung Wu (også kjent som bare Mme Wu eller fysikkens førstedame). Hun var en del av en produktiv trio som produserte viktige bidrag innen teoretisk fysikk. Hennes to mannlige kollegaer ble nominert. Hun ble utelatt. Prisen ble tildelt hennes kollegaer. Året etter mottok hun mange nominasjoner som respons på at mange i miljøet reagerte på at hun ikke også hadde blitt berømmet med denne prisen, men noen pris ble det ikke, for nobelprisen gis ikke flere ganger for samme oppdagelser. Her var det antageligvis ikke snakk om bevisst diskriminering, slik det dreide seg om i Meitners tilfelle, men hun ble «bare glemt» det året prisen ble gitt.

Marietta Blau var en pioner innen utviklingen av bruken av fotografiske plater til å studere elementærpartikler. I 1950 ble hun nominert til prisen sammen med sin tidligere student, Hertha Wambacher. Det var Erwin Schrödinger som nominerte dem. Til sammenligning mottok Cecil Frank Powell samme år hele 14 nominasjoner for bruken av denne metoden til å oppdagelsen av pionet. Marietta Blau, som hadde måttet søke asyl i Mexico grunnet andre verdenskrig, var av de fleste glemt eller i hvert fall ikke like imponerende som pion-oppdageren. Jeg har ikke sett referatene fra møtet i 1950 hvor komiteen bestemte seg for å gå med flertallet og berømme kun Powell, så jeg vet ikke hvordan de trakk denne konklusjonen.

I 1957 skrev fire fysikere en banebrytende artikkel med tittelen «Synthesis of the Elements in Stars«. En av medforfatterne var Margaret Burbidge. I 1964 ble hun nominert sammen med de tre andre forfatterne av artikkelen. Nobelprisen kan kun deles av inntil 3 mottakere og jeg antar at nominasjonen med fire navn gjorde det umulig for komiteen å velge dette forslaget (igjen, jeg har ikke lest referatet, kun sjekket nominasjonsdatabasen). Uansett hva grunnen var gikk prisen til andre verdige vinnere. Burbidge ble ikke nominert på nytt innenfor den offentliggjorte perioden. Senere, i 1983 mottar den ene av de fire medforfatterne nobelprisen for nettopp dette bidraget. Prismottageren er ikke Margaret Burbidge, men William Alfred Fowler. Den andre halvparten av prisen gikk til Subramanyan Chandrasekhara for hans arbeid med stjerners utvikling.  Vi får ikke vite før om mange år hvem andre som ble nominert i 1983, men igjen er det Fowler som framstår som den mest imponerende som fortjener en slik distinksjon. 1983 levde nemlig begge Burbidge som medforfattet 1957-artikkelen. Det ville vært rart å berømme en, men ikke begge, for ektefeller som forsker sammen på samme tema kan sjeldent skille klart på hverandres bidrag. Hvis Burbidge og Fowler ble nominert samtidig, så måtte komiteen ha valgt bort Chandrasekhara eller Fowler til fordel for Burbidge.

Ut fra kvinneandelen i fagfeltet så skulle man forventet en høyere andel kvinnelige mottakere av prisen enn det som har forekommet så langt. Hvor mye høyere er vanskelig å si, men min beste gjetning er at 5-10 kvinnelige mottakere ville vært rimelig. Når det likevel ikke er slik er det flere faktorer som forklarer. Historisk ble en del kvinner nominert, men ikke vurdert som verdige vinnere på grunn av sitt kjønn og etnisitet. I nyere tid snakker vi sikkert mer om dette med omdømme og at en del kvinner bare ikke har blitt sett på som naturlige kandidater. Du må ha et fremragende omdømme, i tillegg til å gjøre fremragende arbeid, for å bli nominert til prisen. Kanskje kvinner er dårligere på omdømmebygging? Det krever antageligvis en målrettet innsats for å bli oppfattet som ledende innen et fagfelt. Dette håndverket er noe man må lære fra noen som behersker det og jeg mistenker at flere menn enn kvinner får tilgang på denne kunnskapen.

Men en annen viktig grunn er at nobelprisen maksimalt kan tildeles tre personer. Kvinnene jeg vet om som burde ha fått prisen og de som faktisk fikk prisen, arbeidet alle innen fagfelt hvor det i dag har blitt vanlig å samarbeide i større grupper. Kvinner vektlegger ofte samarbeid i en større grad enn menn. Det gjør at jeg ikke kommer på kvinner som har en realistisk mulighet til å få prisen, bortsett fra en som nevnt tidligere. Det er stort sett innen teoretisk fysikk at forfatterlistene holdes under 4 medforfattere. De eneste jeg kjenner som klarer å si på grave alvor at de ikke vil ha mange medforfattere fordi de drømmer om nobelpris  er menn. Skal man kunne forsvare å gi nobelprisen til noen som alltid publiserer sammen med mange medforfattere, så må det være en enighet i miljøet om at mottakeren er en så soleklar leder i fagmiljøet at det er en rettferdig pris. Derfor er det for eksempel ikke vanlig å tildele prisen til noen som ikke var en selvstendig forsker da oppdagelsen ble gjort. Jocelyn Bell Burnell var med på å oppdage pulsarene, men hun hadde ikke fullført sin PhD da oppdagelsen skjedde og det er trolig derfor hun ikke fikk prisen sammen med sin veileder. Det finnes mange slike eksempler på stipendiater og postdoktorer som har arbeidet med oppdagelser andre har fått berømmelse for og her spiller kjønn liten rolle. Det finnes egne priser for gode doktorgradsavhandlinger og for yngre forskere, dem som ikke er etablerte nok til å være med og konkurrere om de «virkelig viktige prisene».

Curt Rices drøm om 50% mottakere av nobelprisen i fysikk er ikke realistisk, med mindre man satte seg ned og lagde helt andre vilkår for tildeling av prisen. Årsakene er flere og inkluderer ting det er vanskelig å raskt gjøre noe med, som hvor mange som har valgt fysikk som fagfelt de siste 30 årene, den lave kvinneandelen blant professorer generelt (og særlig innen fysikk) og det at måten man samarbeider på innen mange felt gjør det vanskelig å foreslå kandidater. Hadde komiteen lagt seg på en policy hvor annenhver pris ble tildelt en kvinne, så ville man raskt gått tom for oppdagelser og begrunnelser som virkelig oppfyller vilkårene. Jeg tror jeg personlig ville mistet respekten for prisen hvis den utviklet seg til et likestillingsprosjekt, heller enn en hyllest til store oppdagelser. Prisen ville stått i fare for å miste sin faglige legitimitet og uten faglig legitimitet spiller det vel liten rolle om prisen framstår som statistisk representativ. Som fysiker liker jeg nemlig prisen. Det er flott at media bryr seg om og skriver om fysikk et par dager i året, takket være denne prisen. Det er mange andre priser som tildeles vitenskapsfolk, men ingen klarer å skape like mye blest som nobelprisen. Man må gjerne oppfordre til nominasjon av kvinnelige kandidater, men slik jeg ser det er det grunnleggende problemet mangelen på kvinnelige kandidater og det er det som bør adresseres.

Sopp og radioaktivitet

Posted on by grytveten

Høsten er bedre når jeg plukker sopp. Jeg plukker for å spise, men jeg syns også det er morsomt å lære hva forskjellige sopper jeg finner heter, selv om de kanskje ikke kan brukes til noe. Jeg har lagt merke til at en del soppinteresserte mennesker bekymrer seg for radioaktivitet i sopp. Statens strålevern har laget en fin artikkel om radioaktivitet og sopp hvor du finner en oversikt over hvilke sopper som tar opp mest av isotopen cesium-137 og hvor i landet dette er noe å tenke på. Artikkelen konkluderer med at sopp ikke er farlig (med tanke på radioaktivitet). Her tenkte jeg å regne litt på hvor mye du kan spise og holde deg innenfor anbefalingene fra Statens strålevern og Mattilsynet. [Oppdatering 3/8-2019: Nå har dessverre den nevnte artikkelen forsvunnet, men man kan fremdeles sjekke status på sopp via nettsiden Miljøstatus som driftes av Miljødirektoratet og her er en generell artikkel med råd om radioaktivt cesium i mat.]

Anbefalingen fra Mattilsynet er at du som voksen ikke får i deg mer enn  80 000 Bq/år. Er du gravid eller ammende bør du få i deg maks halvparten og småbarn 20 000 Bq/år. Men hva betyr dette i praksis for en voksen, ikke-gravid og ikke-ammende person? Hvis man tar verstingen i oversikten, blek piggsopp i Lierne i Nord-Trøndelag, så må du spise over 10 kg for å overstige det anbefalte inntaket. Det er derimot veldig sjeldent med så høye verdier i sopp nå i dag. Halveringstiden til cesium-137 er 30 år og Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986. Det er rundt halvparten av cesium-137 igjen i dag sammenlignet med rett etter ulykken. Tar man en av de andre som er lengre nede på lista, men likevel ganske «ille», nemlig rimsopp på Dovre, så må du spise nesten 30 kg for å overstige det anbefalte inntaket. Plukker du rimsopp i Varanger derimot må du opp i 930 kg per år for å overstige anbefalt inntak. De fleste steder i landet har sopp en lavere konsentrasjon av cesium-137 enn i Varanger. Til sammenligning er forøvrig mange av soppfunnene mindre radioaktive enn helt vanlig banan og banan er så avgjort ikke farlig å spise (med tanke på stråling … jeg tar absolutt ikke høyde for alt det rare mennesker kan finne på å gjøre her i livet).

Konklusjonen til Statens strålevern er at det ikke er farlig å spise sopp du plukker selv, med tanke på stråling. Det er jeg helt enig i! Det viktigste er at du er sikker på sopptypene du plukker og bare spiser sopper du er sikker på.

sopp kantarell
Kantarell – skogens gull (privat bilde)

 

 

 

 

 

 

 

 

Brun-oransje sopp med skiver
En sopp jeg har forsøkt å finne navnet på (privat bilde)

Hva er en fysiker?

Posted on by grytveten

I første halvdel av uka var jeg på Fysikermøtet i Tromsø. Det var gøy å høre mange flotte foredrag fra andre fysikere og lære mer om hva som foregår i fysikkmiljøet i Norge. Programmet rommet også en debatt og temaet skulle være «Vi utdanner for en framtid vi ikke kjenner. Vi skal utdanne kritiske tenkere. Hvordan gjør vi det?». Dette favner bredt og som du, kjære leser, kanskje allerede har gjettet ble debatten egentlig mange debatter samtidig. Den ene av disse deldebattene fenget meg litt ekstra. «Hva vil det si å være fysiker?» var det noen som brakte opp. Ja, for hvordan skal man kunne snakke om hvordan vi skal utdanne framtidens fysikere hvis vi ikke er enige om hva det vil si å være fysiker? Her er mine tanker.

Selv er jeg opptatt av at man skal kunne en viss mengde fysikk for å kunne kalle seg fysiker. Det holder ikke med 1o studiepoeng her og der, med mindre du har et naturtalent uten like og leser Feynmans forelesningsnotater (det burde absolutt flere gjøre) mens andre går ut med venner. Men jeg syns likevel det er vanskelig å si hvor mye fysikk som er nok og hvor lite som er for lite.

Men å være fysiker handler ikke bare om at du kan elektromagnetisme, klassisk mekanikk, kvantefysikk og hva nå enn annet som fortjener å være på lista. Det handler også noe om hvordan man tilnærmer seg det å forstå naturen. Jeg tror de fleste fysikere blir trent opp til å modellere verden på en spesiell måte. Vi får ikke lov til å gi oss når vi har vist at det er korrelasjon mellom to størrelser, for eksempel, men vi må absolutt presentere en forklaring på hvorfor korrelasjonen er som den er. Forklaringen må være basert på eller utledet fra grunnleggende lover og prinsipper innen fysikk og forklaringen må kunne formuleres matematisk. Modeller fysikere lager bør kunne etterprøves med måledata. Men det fins selvsagt unntak. Noen ganger publiserer fysikere noe som er målt, men ikke forklart. Mens de fleste fysikere som driver med fysikk holder på med noe som kan måles fins det også fysikere som heller undersøker hva slags modeller som er mulige, gitt de naturlovene vi kjenner og observasjonene vi har. Denne typen teoretisk arbeid er det ikke sikkert at vil ha noe særlig å gjøre med ting du kan måle.

Ganske mange som utdanner seg som fysikere jobber til syvende og sist med helt andre ting enn fysikk. Det er viktig at fysikkstudenter lærer verktøy som gjør at fysikere fortsetter å være attraktive på jobbmarkedet. Fordi fysikkfag var pionérfag innen bruk av programmering for å løse oppgaver fant fysikere veien inn i mange bransjer og sånn er det fremdeles. Mange fysikere har oppgaver som innebærer programmering i en eller annen form og det er en av grunnene til at jeg setter pris på fokuset på programmeringsferdigheter på UiO (innen realfag og matematikk i hvert fall). Men fysikere er likevel ikke «data scientists» eller informatikere. Vi er noe annet.

Så kan man selvsagt spørre Google. Som et barn av min tid liker jeg jo å spørre Google om ting. Google bildesøk tyder helt klart at fysikere for det meste er eldre herrer. Yngre herrer og Marie Curie får også være med. Fysikk oppfattes fremdeles i 2017 som et maskulint fag. Spiller det egentlig noen rolle? Det plager meg personlig lite, men dette imaget fysikk har er kanskje hemmende for rekruttering av jenter til fysikk på VGS.

Google finner fysikere
Bildesøk på Google.de med søkeordet «fysiker»

Faglig identitet er viktig for at et fagfelt skal bestå og jeg håper det blir mer prating om hva det vil si å være fysiker framover.

Pirkearbeidet som forandret vårt syn på universet (min Nobelprisfavoritt)

Posted on by grytveten

Det alle som arbeider med finansiering av forskning lurer på er hvordan forskningsmidler kan utnyttes best. Hvilke prosjekter er det lurt å støtte? Innen grunnforskning som ofte er motivert av nysgjerrighet er det ikke innlysende hva som er den smarteste strategien for å velge hva som skal støttes. I utlysningstekster står det ofte at det er ønskelig å støtte banebrytende forskning. Aller helst skal forskningsprosjektet føre til et paradigmeskifte og søknaden må overbevise leseren om potensialet for ekstraordinære oppdagelser. Men hvem vet egentlig hva som vil føre til et paradigmeskifte? Mange store oppdagelser kom nok som en like stor overraskelse for oppdageren som for resten av verden. Dette er en slik historie om «helt vanlig forskning» som førte til en ganske så ekstraordinær oppdagelse: mørk materie.

Min Nobelprisfavoritt i år er Vera Rubin (og kanskje Kent Ford … men det skyldes kanskje at jeg som også sysler med instrumentering har ekstra hjertelag for sånne som ham). Vera Rubin er en amerikansk astronom som er best kjent for å ha studert hvor raskt stjerner langt ute i galaksearmer beveger seg rundt galaksens sentrum. Hun har selv sagt i intervjuer at hun valgte forskningsspørsmål som ikke alt for mange andre drev med, slik at hun hadde god tid på å gjøre arbeidet sitt. Hun mislikte nemlig vitenskapelige kontroverser og all uhyggen som gjerne følger med. Hun interesserte seg for galakserotasjon langt vekk fra galaksesentrum allerede tidlig på 1960-tallet, men hennes data som viste at stjernene beveger seg raskere enn forventet ble knapt lagt merke til. Da hun tok fatt i sin interesse for galakserotasjon igjen en drøyt tiår senere var det allerede gjort detaljerte studier av innerdelene av galaksene hvor man antok at mesteparten av massen befinner seg. Det er tross alt midt i galaksen det lyser sterkest. m33_rotation_curve_hi
Vera Rubin og Kent Ford (som stod for instrumenteringen) interesserte seg derimot for de ytre delen av galaksearmene hvor det er langt ferre stjerner. Fords nyskapninger innen instrumentering gjorde det mulig å skaffe nøyaktige nok resultater for stjerner langt ute i armene til at det var meningsfullt å prøve seg på de minst lyssterke delene av galaksen. Rubin kunne nå fortsette arbeidet sitt med å kartlegge hastigheter enda lengre vekk fra galaksesentrum og håpet på å kunne lære mer om galaksenes dynamikk. For det meste var arbeidet deres pirkete rutinearbeid og grundig analyse av data. Stjerne etter stjerne ble undersøkt, natt etter natt og hastighetene ble bestemt på grunnlag av måledata. Resultatene deres kom som en overraskelse. Stjernene ytterst beveget seg mye raskere enn forventet ut fra mengden synlig masse i galaksen. Arbeidet ble møtt med skepsis. Noe galt med målingene? Noe rart med galaksen de studerte? Men stjernene i alle galakser hittil undersøkt beveger seg raskere enn vi kan forklare ut fra mengden synlig masse i galaksen og målingene til Rubin og Ford var så ryddig utført at de relativt raskt overbeviste sine fagfeller.

Det at stjernene beveger seg så raskt kan ikke forklares uten at du enten antar at det må finnes mye materie som er helt usynlig eller at det er noe feil med vår beskrivelse av tyngdekraften. Forsøk på å endre på teorien som beskriver tyngdekraften har enn så lenge ikke kunnet forklare alle observasjonene som tyder materiepå at det fins usynlig materie. Det kan godt hende at verden er fyllt av materie som har masse (og derfor påvirkes av tyngdekraften), men som du ikke kan «se» eller måle på noen måte vi hittil har klart å finne ut av. Det er kult med resultater som forandrer hele vårt verdensbilde! I stedet for å tro at massen som kan observeres med lys eller lignende er det som er av masse i universet, så tror vi nå at synlig masse bare utgjør omtrent 15% av massen i universet. Den usynlige massen har fått navnet «mørk materie» og utallige forskere arbeider med å løse gåten. Vi aner ikke hva mørk materie er, men uansett hva det måtte være innebærer anerkjennelsen av mørk materie en voldsom justering av hvordan vi ser på universet vi lever i. Mesteparten av det som fins i universet er et eller annet vi vet minimalt om.

Hva er det med fysikere og fjelltopper?

Posted on by grytveten

For en stund siden var jeg på kurs i forskningsveiledning. En av øvelsene vi skulle gjøre var å komme fram til en grafisk framstilling av veiledningen fra start til slutt. Jeg havnet på gruppe med andre realister og flertallet på gruppa var fysikere som meg. Vi landet på en framstilling hvor kandidaten er på tur i fjellet. I starten må veilederen hjelpe kandidaten med å lære å klatre og mestre utstyret som trengs for en lengre fjelltur. Tåke og bratte fjellsider hindrer gjerne sikt og det er først når man har kommet opp på en liten fjelltopp at det egentlige målet blir synlig på horisonten. Da bærer det nedover igjen og kanskje man må lære seg å mestre nye klatreteknikker før man kan begynne på neste fjellside. Vi moret oss med beskrivelser av veiledere som guruer som satt og ventet på isolerte fjelltopper eller som stod som veivisere nede i dalførene. Vi sneiet også innom veiledertypen som bruker kandidaten som sin sherpa på vei opp til den høyeste fjelltoppen. Vi moret oss med å skrible og diskutere vår fjellmetafor.

fjellogveiledning2
Min kunstneriske framstilling av veien til PhD’en

Fredag var det dags for at en kollega skulle disputere. I middagen holdt moren hennes en tale hvor hun brukte et sitat fra fysikeren Hermann von Helmholtz. Vi var visst ikke de første som tenkte på forskningsprosessen som en tur i fjellet:

“I have been able to solve a few problems of mathematical physics on which the greatest mathematicians since Euler have struggled in vain … But the pride I might have held in my conclusions was perceptibly lessened by the fact that I knew that the solution of these problems had almost always come to me as the gradual generalization of favorable examples, by a series of fortunate conjectures, after many errors. I am fain to compare myself with a wanderer on the mountains who, not knowing the path, climbs slowly and painfully upwards and often has to retrace his steps because he can go no further—then, whether by taking thought or from luck, discovers a new track that leads him on a little till at length when he reaches the summit he finds to his shame that there is a royal road by which he might have ascended, had he only the wits to find the right approach to it. In my works, I naturally said nothing about my mistake to the reader, but only described the made track by which he may now reach the same heights without difficulty.”

Sitatet skal være fra  1891 og oversatt fra tysk til engelsk av Leo Koenigsberger and Frances A. Welby i Hermann von Helmholtz (1906), 180-181. Dette vekket min nysgjerrighet. Fins det kanskje et hav av morsomme fjellmetaforer fra fysikere der ute? Med min fremragende Google-fu og litt såkalt fritid på en søndag har jeg klart å finne flere fjellrelaterte sitater fra fysikere.

En av elevene til Helmholtz bruker selv fjellmetaforer i boka «Night Thoughts of a Classical Physicist » av Russell McCormmach.

Det gjøres mange kreative forsøk på å overbevise allmennheten om at grunnforskning, eller forskning for nysgjerrighetens skyld, har en verdi og at det er viktig å bruke penger på dette. Her er en fjellvariant av nytteargumentet:

««Is someone climbing Mount Everest useful to you in everyday life? Not at first glance,» said Heidi Schellman of Northwestern University in Evanston, Ill. «But fleece jackets and breathable waterproof fabrics were first developed for serious mountaineering expeditions. Even when a challenge itself seems impractical, the new tools we build for it have long-lasting value.»»

Sitatet er hentet fra «Why Does Particle Physics Matter? You Decide«. Google tar meg innom en rekke referanser til fjell før jeg til slutt lander på boka «The Cosmic Code: Quantum Physics as the Language of Nature» av Heinz R. Pagels. Kapittel 11 innledes slik:

«MOST PHYSICISTS ENJOY the outdoors. They are mushroom gatherers, bird watchers, hikers, amateur mountaineers whose idea of weekend relaxtion is to climb a mountain. Several physics summer schools or research centers are located in or near mountainous areas. I have not seen such uniform recreational impulses in other professions, an observation which prompts speculation on the connection between the nature of inquiry in physics and mountain climbing.»

Jeg føler meg truffet og sliter med å komme på fysikerkollegaer som ikke driver med løping, terrengsykling, fjellvandring eller lignende og da jeg selv begynte å jobbe på CERN ble de flotte fjellområdene rundt ofte nevnt som en av de store fordelene med å være på CERN. Det er kanskje noe spesielt med fysikere og fjell.