Se for deg at du har en tennisball som naturlig nok er kuleformet til vanlig. Så legger jeg den i sola og lar solstrålene varme den opp. Plutselig får den en ny form. Den blir mer som en amerikansk fotball. Eller kanskje litt pæreformet? At dagligdagse ting skulle bytte form av å tilføres energi høres kanskje rart ut, men for atomkjerner er det ikke helt uvanlig. Fenomenet kalles ofte for «shape coexistence». På norsk blir det formsaeksistens eller noe i den duren (jeg mottar gjerne forslag). Hadde jeg hatt en slik ball som forandret form ved oppvarming ville jeg blitt nysgjerrig på hvorfor dette skjedde. På samme måte er vi kjernefysikere interessert i å forstå hvilke isotoper som driver med dette og bruke kunnskap om fenomenet til å lage bedre modeller av atomkjerner.

I går kom jeg hjem fra CERN. Jeg har hjulpet til på et eksperiment professor Andreas Görgen er ansvarlig for hvor ett av målene er å finne ut hvilke(n) form(er) isotopen samarium-140 foretrekker. Denne isotopen er ustabil og halvlivet er bare på 14.8 minutter. Det betyr at hvis du vil gjøre forsøk med isotopen er det beste å produsere den og gjøre eksperimentet med en gang i en prosess. CERN akselererer protoner opp til over 99% av lysets hastighet. Den viktigste akseleratoren, LHC, er en lagringsring som bare må fylles opp hver sjette time eller noe sånt. Det betyr at protonene kan brukes til andre ting i mellomtiden, som å lage radioaktive isotoper. Eksperimentet ISOLDE har i over 50 år brukt protoner til nettopp det.

Forsøket gikk veldig bra. ISOLDE leverte riktig mange samarium-14o atomkjerner til oppsettet vårt. Til målingene brukte vi MINIBALL til å måle energien til gammaene som sendes ut av atomkjernene i kombinasjon med en såkalt CD-dektor for å måle energien og finne banen atomkjernene følger.