For førti år siden fikk Aage Niels Bohr, Ben Roy Mottelson og Leo James Rainwater Nobelprisen i fysikk for sitt fremragende arbeid innen kjernefysikk. Ben Mottelson har jeg selv møtt noen ganger og han er en forsker jeg virkelig ser opp til. Ikke bare har han vært med på å forfatte et av de mest omfattende verkene skrevet om kjernefysikk noensinne. Han er også en veldig flott person som denne lille fortellingen fra en sommerskole for lenge siden illustrerer.

Vårsemesteret 2005 begynte jeg på master i kjernefysikk. Min veileder fortalte meg og de andre som hadde begynt samtidig om en sommerskole i kjernefysikk som det kunne være lurt å delta på. Som fersk masterstudent var nok tanken på to uker «gratis» opphold på et slags feriested like ved København det mest forlokkende og dernest tanken på å kunne lære litt mer om fagfeltet jeg hadde begitt meg ut på. Jeg og to andre søkte om å få delta på sommerskolen og to av oss dro. En postdoktor på forskningsgruppen jeg tilhørte framstilte det å være med på sommerskole i kjernefysikk som uker med fest, dans og moro – og litt faglig påfyll. Overraskelsen var derfor stor da vi ankom sommerskolen og innså at vi var de eneste masterstudentene. Resten var ambisiøse stipendiater (og noen postdoktorer) og en overraskende andel av disse syntes det å lese fagartikler på kveldene var det morsomste de visste. Jeg og min venninne kunne knapt formidle hva vi skulle gjøre på masteroppgaven vår, mens resten kunne lire av seg imponerende kompliserte setninger som visstnok forklarte hva de drev med og hvor viktig arbeidet deres var for vitenskapen. Forelesningene var gode, men for oss som var helt ferske i fagfelte var de krevende å forstå. Mange av stipendiatene likte å bruke pausene på å fortelle hvor trivielle de syntes mange av forelesningene var. Dagene var lange og forelesningene mange. I tillegg måtte vi lide i diskusjonsgrupper hvor jeg og venninna mi følte oss som de eneste som faktisk trengte oppgavene for å skjønne noe som helst. Det trengs vel ikke mye fantasi for å forstå at jeg og min venninne følte oss malplassert.

Det var vel den første eller andre frokosten på stedet. Jeg og venninna mi satt smådeppa og prøvde å få i oss mat og nok kaffe til at effekten skulle være fram til lunsj. Da kom Mottelson og spurte om han kunne få spise frokost med oss. Han spurte hvordan det gikk med oss og vi innrømte at vi følte oss alt for dårlig forberedt til å delta på sommerskolen og at vi syntes det var dumt å være de eneste masterstudentene. Han oppmuntret oss og sa at sannheten er at de fleste stipendiatene bare har lært seg å late som om de er verdensmestre og at vi hadde ikke blitt valgt ut til å delta hadde det ikke vært for at de trodde vi ville ha utbytte. Det var god oppmuntring og det trengte vi. Ingen andre hadde lagt merke til at to masterstudenter følte seg veldig små på sommerskolen. Det var ikke før en god stund etter sommerskolen at jeg innså hvor viktig fagperson og hvor berømt Mottelson egentlig er. Da tenkte jeg at hvis jeg noensinne blir en ekte verdensmester så håper jeg at jeg fremdeles klarer å være så jordnær og ålreit som han er. Nå, mer enn ti år senere vet jeg dessuten at han hadde rett. Mange bare later som om de er verdensmestre i situasjoner hvor de egentlig burde prøve å oppmuntre andre.